"Normal is an illusion. What is normal for the spider is chaos for the fly" Morticia Addams
På barneskolen skrev vi hilsener i dagbøkene til hverandre. Jeg ventet i spenning mens vennene mine skrev i min kule, gule Ole Brum dagbok. Jeg var fryktelig nysgjerrig på hva de ville skrive og bladde kjapt i sidene og der stod det «Katinka er snill og grei». Og dette var det eneste de skrev – alle sammen. Selv om dette var gode ord, så ble jeg så skuffet. For jeg oppfattet meg selv som så mye mer. Jeg var også sosial, smart og sporty, vakker, morsom, klumsete og rar.
I ettertid har jeg lurt på hvorfor dette var så viktig for meg den gangen.
Hvorfor jeg var så opptatt av hva andres syntes?
Hvorfor ble jeg skuffet når alle sa det samme?
Hvorfor kunne jeg ikke glede meg over de gode ordene de ga meg?
Hvorfor var ikke mer av meg synlig?
For det er faktisk en kunst å finne ut av hvem vi vil være og å våge å være oss selv.
Mange slår seg til ro med at dette handler om personlighet og at vi alle har en – og at dette ikke er noe vi kan endre på.
I gestaltteorien hevder vi derimot at det ikke er så hjelpsomt å snakke om en fiksert «personlighet». Det er mer hjelpsomt å tenke på oss selv som et spekter av egenskaper og vi faktisk innehar alle kvalitetene som finnes.
Vi kan faktisk velge hvem vi vil være og i møte med «deg» blir jeg «meg».
Så miljøet rundt oss gjør oss til den vi er. Ikke bare mennesker vi møter, men også normene og reglene i samfunnet.
Vi styres av hva som er akseptabelt eller ikke.
Budskapet jeg vokste opp med var at det var flott å være «snill og grei». Samtidig skjønte jeg at det ikke var så bra å bare tenke på seg selv/være egoistisk. For meg ble det å være «snill og grei» ensbetydende med å si nei til meg selv for å ta vare på andre. Mine behov ble satt til side.
Å være snill betydde å alltid å si ja, og derfor endte «snill og grei» noen ganger med at jeg nesten ble usynlig.
Halloween gir oss muligheten til å kunne velge å være en annen. Vi frigjør oss selv ved å kle oss ut og spille en annen karakter. I år valgte jeg å være Morticia Addams. Jeg spurte dere tidligere om hva dere likte best med Morticia og slik beskrev dere henne:
Lidenskapelig og samtidig uanfektetSkummel og rarSterk og ZenSier aldri unnskyld for den hun er
Jeg elsker henne! Når jeg tok på meg håret, og påførte meg den dype røde leppestiften så kjente jeg det på hele meg at jeg «ble til en annen». Jeg begynte å bevege meg som henne og tok mer plass i rommet. Jeg kunne plutselig «tillate» meg selv å være mer lidenskapelig, sterk, skummel, og en som har alt under kontroll. Det føltes godt å øve meg på disse kvalitetene.
Men mandag morgen var hun borte.
Og godt var vel det kanskje. Kan hende jeg hadde skremt noen klienter med så mye sminke og lidenskap?
I tillegg er det også skummelt å gjøre noe jeg ikke er «vant» til. Det er godt å gå rundt i verden som jeg alltid har gjort. Det gjør meg sårbar å prøve noe nytt. Kanskje min fasinasjon med Addams familien grunner i at de gjør så mye som jeg ikke tillater meg selv å gjøre i hverdagen?
Så bare «snill og grei» har fulgt meg hele livet – ikke bare på barneskolen. Det er blitt en del av hva som er typisk meg – noe jeg ofte velger å være.
Før var det slik at jeg ikke opplevde at jeg hadde noe valg - «Snill og grei» masken satt fast – det var sånn jeg var. Jeg følte meg trygg med den masken på.
Nå ser jeg at jeg ofte har et valg. Valget om å være Morticia på Halloween inspirerte meg. Hun passer ikke alltid på en mandag, men ofte på en fredag.
Så enten det er Halloween eller mandag, hvem velger du å være?
Happy Halloween!!
